For å lese hele artikkelen av Carla A. Wall, Kayla Smith, Frederick Shic, Bridgette Kelleher, Abigail Hogan, Elizabeth A. Will og Jane E. Roberts, vennligst klikk her.  

Studier som utforsker periferien av sosial oppmerksomhet hos personer som lever med FXS, har i stor grad basert seg på en øyesporingsmetode. Mange studier har brukt dette vurderingsverktøyet til å profilere sosial oppmerksomhet hos barn med FXS sammenlignet med deres nevrotypiske jevnaldrende. Disse studiene har også knyttet visuell sosial oppmerksomhet målt med eyetracking til mål på observerbar sosial atferd, inkludert trekk ved autisme, adaptiv atferd, naturalistisk

sosial oppmerksomhet og lekeferdigheter. 

Forfatterne påpeker at tradisjonelle øyesporingsmetoder bare delvis kan hjelpe oss å forstå visuell sosial oppmerksomhet hos personer med nevrodiversitet, av to grunner. For det første fordi visuell oppmerksomhet ikke konsekvent indekserer kognitivt engasjement. For det andre har blikkavverging blitt brukt som en strategi for å håndtere kognitiv belastning hos personer med nevrodiversitet. Det er derfor et stort behov for en flermetodisk tilnærming. 

Forfatterne foreslår at en kombinasjon av denne tradisjonelle tilnærmingen med en metode som involverer overvåking av hjerteaktivitet, kan være svaret, ettersom det finnes klare bevis for at hjertets indekser for fysiologisk regulering bidrar til kognitiv og sosial kompetanse. Hjertefrekvensdefinert vedvarende oppmerksomhet (HRDSA) er et troverdig fysiologisk mål på vedvarende oppmerksomhet, definert ved en periode med vedvarende reduksjon i hjertefrekvensen og hjertefrekvensvariabiliteten. Perioder med vedvarende oppmerksomhet er forbundet med kognitivt engasjement. Når HRDSA kombineres med observert observasjonsatferd, kombinerer HRDSA atferds- og fysiologiske mål for å indeksere kognitivt engasjement sammen med visuell oppmerksomhet, noe som øker validiteten når det gjelder å fange opp tilstander av vedvarende visuell oppmerksomhet. 

Samlet sett viste studien at barn med FXS ikke skilte seg fra nevrotypiske eller autistiske barn når det gjaldt den generelle visuelle oppmerksomheten på sosiale scener. Forfatterne oppfordrer til at man i fremtidige studier utforsker muligheten for å kombinere fysiologiske og atferdsmessige mål på oppmerksomhet, ettersom denne praksisen kan være spesielt viktig for nevrodiverse og utviklingshemmede barn som kanskje ikke har nytte av eller tilgang til tradisjonelle vurderingsmetoder.